Målet med denne presentasjonen er å analysere den norske jernbanesektoren i et systemperspektiv, og ut fra dette å identifisere sentrale historiske endringsprosesser. Jernbanesektoren er som teknologisk system å regne som et av de eldste og materielt sett mest stabile i Norge. Samtidig har det spesielt i den siste tiårsperioden skjedde store organisatoriske endringer innenfor denne sektoren. Disse endringene omtales ofte under samlebetegnelsen deregulering. Denne presentassjonen har som hensikt å undersøke en del av disse endringene, hovedsaklig med tanke på hvordan sikkerhet har blitt fortolket og forsøkt ivaretatt gjennom omorganiseringsprosessene.
Paperet gir en presentasjon av de mest synlige organisatoriske og materielle endringene i norsk jernbanesektor. Norge har hatt jernbane i 150 år, men de siste 10-20 årene har det foregått en omfattende moderniseringsprosess som har medført store organisatoriske og teknologiske endringer i et høyt tempo. Argumentasjonen bak disse endringene har vært mangesidig. Man har en gruppe teknologiske argumenter, hvor man forsøker å bytte ut gammel teknologi med ny, sikrere og mer effektiv teknologi. Vel så viktig er en gruppe økonomiske argumenter, hvor man forsøker å gjøre jernbanen mer lønnsom gjennom effektivisering. Videre kan man finne en gruppe organisatoriske argumenter, hvor eierskapet i jernbanesektoren skal overdras fra offentlig til privat sektor, og gjennom dette oppnå den tidligere nevnte effektiviseringen. Til slutt kan man si at det finnes en gruppe mer generelle samfunnsmessige argumenter, som sier at samfunnet rundt jernbanen har endret seg, og dette er noe som har fått konsekvenser for jernbanen, og som må gjenspeile seg i den videre organiseringen av jernbanen.