I Brochmanns kjøkken
Vitenskap, modernitet og politikk i mellomkrigstidens husstelldiskurs (1)
IKON-N5: Arbeidsnotat, 2004.
Finn Arne Jørgensen
Innhold
1. Introduksjon: I Brochmanns kjøkken
2. Det tradisjonelle kjøkkenet utfordres
- Husmorens økende betydning
- Blikket rettes mot vitenskapen
- Husholdningsskolene som vei til profesjonalisering
- Husstellærerinnene som ny aktørgruppe
4. En mer aktiv husstellpolitikk
5. Fra brede ambisjoner til kortsiktige krisetiltak
6. Oppsummering: Vitenskap, modernitet og politikk
“Norge vilde ikke vært det landet vi er stolt av idag, hvis vi ikke hadde fått våre elektriske kjøkkener, hvis metallskinnende renhet virker så folkeopdragende og gjør utlendingene misunnelige.”(2) - Georg Brochmann
1. Introduksjon: I Brochmanns kjøkken
I mellomkrigstiden skjedde det viktige endringer i både utformingen og forståelsen av norske kjøkken. Om man i dag vil danne seg et inntrykk av det vi kan kalle mellomkrigstidens framvoksende husstellsdiskurs, er det en rekke steder man kan starte. Blant annet kan vi ta utgangspunkt i Georg Brochmanns Mennesket og maskinen. Han mente at kjøkkenet, på lik linje med resten av samfunnet, sto ved “inngangen til en ny tidsalder” på slutten av 1930-tallet. Det var i det elektriske, moderne og vitenskapelige at det nye samfunnet skulle skapes. Brochmann koblet “det stolte landet” med elektriske kjøkkener, metallskinnende renhet med folkeoppdragelse. Nasjonsbygging, teknologi, hygiene og modernisering - alt møttes i kjøkkenet. Med dette uttrykte han en forståelse av kjøkkenet som var representativ for det vi kan kalle mellomkrigstidens husstelldiskurs. Dette kjøkkenet var imidlertid ikke så mye et eksisterende, fysisk kjøkken, men vel så mye en visjon og et retorisk kjøkken han, som mange andre, søkte mot. Gjennom denne visjonen ble kjøkkenet gjort til åsted for en debatt om teknologi, samfunn og verdier. Hva karakteriserte denne debatten? Hvordan ble dette moderne kjøkkenet forsøkt satt ut i livet?
Med utgangspunkt i debatten om kjøkkenet skal denne teksten analysere den sterke koblingen som oppsto mellom forskning, opplysning og husstell på 1920- og 1930-tallet. Spesielt vil det fokuseres på debatten rundt opprettelsen av Statens forsøksvirksomhet i husstell og Statens opplysningsvirksomhet i husstell, samt de statlige innstillingene som lå til grunn. Hvordan brukte enkeltaktører og organisasjoner sine posisjoner til å fungere som en slags meglere mellom egne ønsker og statlige tiltak, mellom kjøkkenet og vitenskapen, og mellom hjemmet og samfunnet? Hvordan var forholdet mellom disse aktørene, spesielt mellom kvinneorganisasjonene og staten, og hvordan forandret det seg etter hvert som problemstillinger ble utformet og endret, samfunnsmessige rammer skiftet og husstelldiskursen fikk “feste”?
2. Det tradisjonelle kjøkkenet utfordres
I filmen Salmer fra kjøkkenet, skildrer Bent Hamer på et varmt og underfundig vis hvordan femtitallets framtidsoptimistiske rasjonaliseringsvitenskap og det trauste hverdagslivet møttes i et norsk kjøkken. Hamer bruker kjøkkenet som en linse for å studere mellommenneskelige forhold. Som denne teksten skal vise, kan en historisk studie av kjøkkenet også brukes til å studere samfunnsutviklingen mer generelt. Kjøkkenet er ikke bare et fysisk rom, men også et metaforisk rom, som speiler sin samtid, og også drømmer om framtiden.
Vi skal følge denne tilnærmingen, og starte med å se nærmere på de utfordringene kjøkkenet og hjemmet sto ovenfor, og som dermed utgjorde bakgrunnen for opprettelsen av de statlige husstellinstitusjonene på 1930-tallet. Ved inngangen til det 20. århundre var det knapt mulig å observere det jeg har kalt en vitenskapelig husstelldiskurs. Det vi kan se, var en rekke ulike diskurser og aktiviteter som handlet om kosthold, folkeopplysning, husmorroller og kvinneorganisering. Disse ulike og sprikende diskursene hadde sitt utgangspunkt i det vi litt forenklet kan kalle det tradisjonelle husstellet. Men også ganske tidlig, og som spredte innslag i disse tidlige aktivitetene, kan vi se omrisset av noe annet - et mer vitenskapeliggjort husstell. Blant annet tok Peder Chr. Asbjørnsen allerede i 1864 til orde for et mer rasjonelt og faglig basert husstell, noe som resulterte i “Grøtstriden”.(3) Det var imidlertid ikke før senere at disse nye tankene begynte å feste seg i forestillingene om kjøkkenet.
Det var altså ikke snakk om én husstellsak. Den må heller betraktes som et omfattende diskursivt felt, hvor det dukket opp problemstillinger av både moralsk, politisk, økonomisk, praktisk og vitenskapelig karakter. En diskurs kan forstås som en strømning der ordene vi bruker og tingene vi gjør kobles sammen og skaper en bestemt, men foranderlig virkelighet. Det finnes en mengde ulike diskurser i rundt oss, alle i stadig utvikling og endring. Av og til er det noen diskurser som får spesiell kraft og som får innflytelse på resten av samfunnet.(4) I mellomkrigstiden ble ideen om det rasjonelle, moderne og vitenskapelige en slik diskurs. Husstelldiskursen, slik jeg omtaler den, blir dermed prosessene hvor forestillingene om et rasjonelt og faglig basert husstell beskrives, forhandles fram og fester seg, både i kjøkkenet og i statlige institusjoner. Det utkrystalliserte seg imidlertid to tema som var spesielt tydelige i diskusjonen om husstellet. Det ene var spørsmålet om hva en kvinne egentlig var og burde være. Det andre handlet om hvordan arbeidet i kjøkkenet og hjemmet burde organiseres.
Sammenhengen mellom disse to temaene var klar, og mye av innholdet i debatten befant seg i spennet mellom det praktiske og det moralske, og mellom det retoriske og det pragmatiske.
En viktig drivkraft for framveksten av den nye husstelldiskursen, var husmorens økende betydning og rolle. Ved inngangen til 1900-tallet sto det tradisjonelle kjøkkenet, det tradisjonelle husstellet og de tradisjonelle kvinnerollene under et betydelig press. Samfunnet var i ferd med å forandre seg, og det ble vanskeligere å skaffe kvalifiserte tjenestepiker og hushjelper. Årsaken til dette var at det ble mange nye arbeidsplasser for unge piker, spesielt i de nye fabrikkene. Mange valgte å slutte som hushjelper, da dette kunne være et fysisk tungt og dårlig betalt yrke. I tillegg var hushjelpene nederst på den sosiale rangstigen. Resultatet av denne utviklingen var at de gjenværende kvalifiserte hushjelpene ble mer ettertraktet, og fikk høyere lønn, samtidig som de begynte å organisere seg.(5) Konsekvensen ble at færre hjem kunne ha hushjelper - men arbeidsoppgavene forsvant ikke av den grunn. Husmoren måtte dermed selv inn på kjøkkenet og overta det arbeidet som hushjelpene tidligere hadde gjort. Disse faktorene kom i tillegg til andre forhold. Mange ga uttrykk for at husarbeidet måtte bli fysisk lettere og ikke minst mer meningsfylt. Videre ønsket mange at husstellet skulle få en høyere status i samfunnet. En av disse var den radikale kvinnesakskvinnen Gina Krogh. Hun påpekte ved åpningstalen til Norske Kvinders Nationalråds første landsmøte i 1907 at det foregikk en omveltning i husstellet. Hun stilte krav om at husmoryrket, på lik linje med andre yrker, måtte anerkjennes som et fag som måtte læres og et yrke som måtte respekteres.
I spørsmålet om kvinneroller og moral, var Husmorforbundet kanskje den viktigste av de borgerlige aktørene. Kari Melby betrakter denne bevegelsen som et svar på de nye utfordringene som samfunnsendringene stilte til kvinnene.(6) Spesielt ga disse endringene seg utslag i at det oppsto alternativer til livet som husmor. Blant annet ble The Flapper oppfattet som en trussel mot hjemmet og den gode, moralske og tradisjonelle kvinnerollen på 1920- og 1930-tallet. Flapperen var ung, kortklipt, frigjort og moderne.(7) Ifølge husmorbevegelsen skulle kvinnen ta ansvar for sin familie, støtte sin man og oppdra sine barn, og ikke søke etter løssluppen underholdning og egen nytelse. I et slikt perspektiv ble husmoren en del av et moralsk prosjekt, og her sto spørsmålet om opplæring sentralt. Ved å gi kvinnen en god og >planmessig opplæring i oppgaven som mor og husmor, skulle en “hjælpe de unge kvinder til at se skjønnheden i det huslige stræv.”(8)
Husmorforbundet gikk altså aktivt inn i debatten for å definere husmorrollen. Selv om forbundet ville bevare husmorens tradisjonelle betydning, ville det ta i bruk nye metoder og gi husmorarbeidet et nytt innhold. Først og fremst gjaldt dette vektleggingen av husstellet som et yrke. Dette var årsaken til at Husmorforbundet allerede fra starten hadde gått inn for en planmessig opplæring av husmødrene. Hensikten med dette var todelt. For det første var en planmessig husstellutdanning nødvendig for å heve hjemmearbeidets og husmorens status og anseelse. Hjemmet skulle være kvinnens arbeidsplass, og husarbeid var for Husmorforbundet et fag som måtte læres, på lik linje med andre fag. Samfunnsmessige hensyn var den andre, og kanskje den viktigste, årsaken til at forbundet gikk inn for en faglig opplæring, og dermed bevaring av husmorens tradisjonelle rolle.
Blikket rettes mot vitenskapen
Spørsmålet ble da hvordan en skulle nå disse målene. Svarene fant kvinnene ikke i hjemmet eller i tradisjonen. De hentet dem inn utenfra, og fra det som ble oppfattet som moderne. I forestillingene om de raske endringene det moderne samfunnet gjennomgikk, sammenfalt en rekke linjer. Kvinnenes krav om økt innflytelse i samfunnet og hushjelpenes krav om bedre arbeidsforhold var en side av dette. Framveksten av fabrikker og nye arbeidsplasser, økende urbanisering og den tiltakende troen på potensialet til den moderne vitenskapen var en annen.
Satt på spissen hentet kvinnene kunnskap og visjoner fra laboratoriet og fabrikken, to av de viktigste institusjonene i det moderne samfunnet. Vitenskapen og produksjonslivet skulle danne grunnlaget for det nye husstellet. Husstellet skulle nå moderniseres og transformeres på samme måte som vitenskapen og produksjonslivet i deres øyne hadde forandret landbruket. Det hersket en utbredt forståelse av at det var “den moderne tids krav” som gjorde at den tradisjonelle kunnskapen ikke lenger var gyldig. Slik mange så det, hadde samfunnet forandret seg, uten at kvinnens arbeid i kjøkkenet hadde fulgt etter. Nye og moderne problemer krevde moderne løsninger, ble det hevdet. Det virket som om kvinnene, på lik linje med resten av samfunnet, likestilte vitenskap med framskritt, og at de av den grunn mente vitenskapeliggjøring av husstellet ville være av det gode. Vitenskapen hadde imidlertid mange “ansikter” og uttrykk. For noen var det en “tro” og et mirakelmiddel, for andre et konkret redskap for kunnskap og utvikling. Dette bildet skiftet over tid.
Denne utviklingen fikk også en rekke konsekvenser for husmødrene, både med tanke på arbeidets status, kunnskaps- og kompetansekravene og for den materielle omformingen av hjemmet, og spesielt kjøkkenet. Utviklingen mot en fagliggjøring av husstellarbeidet førte i første omgang ikke til en sementering av forestillingen om husmoren. Tvert imot kan dette betraktes som en åpning av et nytt diskursivt felt, hvor en “forhandlingsprosess” om innholdet i husmorrollen startet. Det gamle husmoridealet, hvor husfruen var bestyrer av et hjem med mange hushjelper, hadde blitt tømt for mange av sine funksjoner. Arbeidet i hjemmet var tungt, og da husmødrene selv måtte gjøre dette arbeidet, ble spørsmålet om lettelser aktuelt. Var husmødrene i stand til å sette større tyngde bak dette kravet enn de unge og uorganiserte hushjelpene?
Husholdningsskolene som vei til profesjonalisering
De første av de norske husholdningsskolene hadde blitt opprettet allerede i 1827, men det var ikke før 1865 at man fikk fagskoler i husholdning, med profesjonelle husstellærerinner. Det var imidlertid stor mangel på slike kvalifiserte lærerinner. Da Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk åpnet i 1909, var det et signal både om vitenskapens økende innflytelse og om at staten, om enn motstrebende, påtok seg ansvaret for å få husstellutdanningen opp på et høyere nivå. Dette var et svar på Norske Kvinders Nationalråd oppfordring om å opprette en høyskole for opplæring av husstellærerinner i 1907. Dette kravet kan sies å ha vært todelt: For det første handlet det naturlig nok om penger. Viktigere var spørsmålet om ideer og definisjonsmakt. Hvordan skulle husstellarbeidet utføres, og hvem skulle gjøre det? Som vi kommer til å se, fantes det imidlertid ennå ingen klare fronter, ingen entydig forståelse av hvordan dette spørsmålet skulle besvares.
Lærerinneskolen kom i alle fall til å kombinere ønskene om vitenskapelighet og statlige tiltak. Dermed virket det som om alt lå til rette for at utdanningen av fremtidens husmødre skulle være i de beste hender. Bak skolens fasader gjensto imidlertid ennå mye arbeid. For det første gjaldt dette den konkrete utformingen av skolebygget. Resultatet var at “mangen bitter grytekamp” ble utkjempet “fordi det var trangt om plass og knapt med arbeidsmateriell i syltetiden.”(9) For det andre gjensto flere viktige spørsmål også etter at skolen ble bygd om og gjort mer hensiktsmessig for undervisningsformål. Hvordan skulle en gjennom undervisningen møte “tidens krav” til et rasjonelt husstell, og hva var egentlig “tidens krav”?
Som vi skal se, begynte forventningene til skolen til en viss grad å innfris etterhvert. Vitenskap og faglig opplæring ble forstått som en mulig vei til et lettere husstell. Her hadde man kommet nærmere en diagnose av husstellets problemer. Frontene ble tydeligere. Dette var starten på en trend, hvor hjemmet, kjøkkenet og hverdagen i større eller mindre grad ble transformert av det nye, moderne og vitenskapelige. Framveksten av et nytt kostholdsregime, hvor blant annet de “usynlige” vitaminene ble gjort synlige, var et av resultatene av denne trenden. I forbindelse med opprettelsen av Lærerinneskolen må vektleggingen av vitenskapen og det nye og moderne ikke nødvendigvis forstås som en fallitterklæring for tradisjonens betydning, men heller som en innrømmelse av at noe i samfunnet hadde endret seg, og at dette også burde reflekteres i husstellet.
Men inntil videre var det få som ville lytte til kvinnenes budskap. Staten var i liten grad villig til å satse penger på husstellet. Det ble ansett som viktigere å ivareta landbrukets og næringslivets interesser. Til tross for dette ble Dina Larsen ansatt som statens konsulent for husmorskolene i 1916 for å videreføre det arbeidet staten hadde igangsatt da den opprettet Lærerinneskolen.
Husstellærerinnene som ny aktørgruppe
Larsen hadde vært den første bestyrerinnen ved Statens lærerinneskole i husstell, og kan sies å ha vært den fremste av den nye generasjonen profesjonelle husstellærerinner som engasjerte seg i husstelldebatten etter 1909. Flere av disse gikk inn i den statlige administrasjonen av husstellopplæringen, og var viktige drivkrefter i utviklingen av en mer moderne husstellundervisning. Spesielt var de aktive pådrivere for profesjonaliseringen av husstellyrket, og la vekt på å basere det på et faglig og vitenskapelig grunnlag. Dette var kvinner som var profesjonelt engasjerte i husstellet, og som fulgte nøye med på utviklingen i debatter som kunne relateres til yrket sitt.(10)
Husstellærerinnene var fra 1914 organiserte i Norske Husholdningslærerinders Forening, som ble opprettet på initiativ fra Dina Larsen.(11) De var ikke bare aktive innenfor sin egen organisasjon, men var også medlemmer i både Husmorforbundet og Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. I egenskap av sin fagkunnskap ble de ofte brukt i råd og utvalg, enten det gjaldt å lage en offentlig utredning eller å justere fagplaner.
Med framveksten av denne aktørgruppen skjedde det en forskyvning husstelldebatten. For dem var ikke vitenskap og fagkunnskap utelukkende honnørord eller noe som ble betraktet som et middel for å bevare den tradisjonelle husmorrollen. De var profesjonelle, og ville videreutvikle husstellet. Vitenskapen ble for dem en kilde til ny og sikker kunnskap som kunne anvendes for å videreutvikle faget husstell. I mange tilfeller måtte de skaffe til veie kunnskapen selv. Det vitenskapeliggjorte husstellet var ennå et forholdsvis uutforsket område, og her hadde kvinnene mulighet til å være i forskningsfronten. Og som den internasjonale husstelldiskusjonen viste, virket forskningsfronten uendelig stor.
3. Et nytt kjøkken tar form
Det var nemlig ikke bare i Norge kvinneidealet, husmorrollen og husholdningsfaget var i endring. Dette var viktige tema i mange land, og både de norske husmororganisasjonene og arbeiderkvinnene hadde gode kontakter og kunnskaper om den internasjonale utviklingen. Mot slutten av 1920-årene kom det inn en rekke nye elementer i husstelldebatten. Her var forestillingene om det moderne og vitenskapelige kjøkkenet i mye større grad tilstede enn tidligere, og også tydeligere definert. Det er god grunn til å tro at mye av denne forskyvningen i debatten om husstellet i Norge var inspirert og preget av internasjonale impulser.
Venstre: Tradisjonelt norsk kjøkken fra 1923.
Høyre: Det rasjonelle og moderne Frankfurterkjøkkenet, 1926.
Det hadde blitt arrangert internasjonale husstellkongresser siden 1908, og vi skal se litt nærmere på Norges deltakelse på kongressen i Roma i 1927. Her var Norge godt representert, med egen utstilling og deltakelse fra blant andre Dina Larsen. Kongressen er forholdsvis godt dokumentert, det ble for eksempel skrevet en rekke artikler med referater i kvinnebladet Urd.
Sammenlignet med den norske diskusjonen var det radikalt nye forestillinger om kjøkkenet og hjemmet som kom fram ved Roma-kongressen. I retorikken hadde kjøkkenet for alvor tatt steget inn i maskinalderen, slik at det fullt ut kunne møte “tidens krav”. Vitenskapen, teknologien og det moderne ble trukket fram som viktige drivkrefter for den transformasjonen samfunnet gikk gjennom. I resolusjonene som ble vedtatt, ser man tydelig hvordan disse visjonene ble reflektert i kjøkkenet.
Først og fremst ser en det i hvordan husstellet ble presentert som en høyst spesialisert vitenskap som gjorde stadige framskritt. Disse forventningene til vitenskapen var også tilstede i den norske debatten om opprettelsen av Lærerinneskolen 20 år tidligere, men ble i mye større grad konkretisert på Roma-kongressen. Ernæring, tilbereding, preservering, kunnskap om tekstiler, hygiene etc., var alle områder hvor husmoren ville nyte godt av vitenskapelig kunnskap innenfor “biology, bacteriology, physiological chemistry, food chemistry, a knowledge of electricity, of mechanics, of psychology, political and social economy etc. etc.”(12) Den egyptiske delegaten Fatma Fahmy beskrev framtidens husholdning slik:
“The day has not yet arrived, but it may not be far ahead, when a properly ordered household can be compared from the point of view of efficiency and saving, to a factory run on ultra-modern methods.”(13)
Retorikken i foredraget var sterk og tydelig. Fahmy satte det nye, vitenskapelige husstellet i fronten av en voldsom moderniseringsbølge som ifølge henne var i ferd med å skylle over samfunnet. Slik hun presenterte det, lå det noe nødvendig og uunngåelig i denne utviklingen. Kjøkkenet ble her en del av et større, moderne prosjekt, drømmen om et logisk ordnet, rasjonelt, effektivt - og dermed harmonisk - samfunn. I og med at så mange av poengene fra Fahmys innlegg dukker opp i resolusjonene fra kongressen, er det også tydelig at hun var representativ for hva kongressens deltakere mente og trodde.
Tidsstudier introduseres i kjøkkenet
Arbeidsmetodene i hjemmet var heller ikke unntatt fra vitenskapeliggjøringens innflytelse. Her var inspirasjonen fra Frederick Winslow Taylor tydelig. Ved hjelp av tidsstudier skulle det frigjøres tid fra administrasjonen av husholdningen. Koblingen mellom Taylors Scientific Management og husmorens arbeid i kjøkkenet er sentral for å forstå hele konseptet om det vitenskapeliggjorte kjøkkenet. I 1919 utga Christine Frederick boken Household Engineering: Scientific Management in the Home, som fikk stor innflytelse på spesielt de amerikanske husstellkonsulentene. I boken omtales husstell konsekvent i en forretnings-og industrisjargong. Husmødre og tjenestepiker kalles for eksempel arbeidere, og analogier til fabrikker og kontorer går igjen. Frederick foreslo å organisere kjøkkenets “arbeidsstasjoner” etter samlebåndsprinspippet, slik at de lå på en linje, og ikke spredd ut over hele kjøkkenet. Hos henne var kjøkkenet et laboratorium, organisert etter fabrikkprinsippet, og husmoren en fagarbeider som bemannet hjemmets fabrikk. Husmoren var imidlertid også leder, planlegger, forsker og finansminister, og hjemmet kunne sies å bli et samfunn i miniatyr, hvor kvinnen utgjorde administrasjon og infrastruktur, mens mann og barn var undersåtter. Metaforene sitter i det hele tatt løst når Frederick utpensler sin visjon om kjøkkenet, og det er et interessant poeng i seg selv hvordan hun aktivt benyttet seg av dette grepet for å sette kjøkkenet inn i en større kontekst. Hos henne var kjøkkenet ikke en isolert enhet, det var en viktig del av samfunnet.
Christine Fredericks rasjonelle kjøkken, 1919.
Det ble gjort forsøk på å bygge slike moderne, rasjonelle kjøkken i Norge. I Boken om kjøkkenet fra 1927 presenterte ingeniøren Halfdan Steen-Hansen og arkitekten Hans Backer Fürst flere forsøk på å designe et nytt og bedre kjøkken tilpasset den stadig vanligere elektrisiteten. Selv om de flere ganger refererte til “innflydelsen fra Amerika”, nevnte de ikke Home Economics-bevegelsen eller noen “kvinnelige” forsøk på å rasjonalisere og forbedre kjøkkenet. Ideen om kjøkkenet som fabrikk var heller ikke tilstede. De snakket om et lyst og trivelig kjøkken, som samtidig skulle fungere som oppholdsrom.
De borgerlige kvinneorganisasjonene var også skeptiske til det fabrikkinspirerte kjøkkenet. Thea Christensen i Husmorforbundet uttalte i 1923 at “Et hjem er ikke, bør ikke bli, et verksted, en fabrikk; får det karakter herav er det ikke lenger et hjem.”(14) Dette er en av de få kritiske kommentarene jeg har funnet til det “nye” kjøkkenet. Arbeiderkvinnene var i større grad begeistret for ideen om det moderne fabrikk-kjøkkenet. I Arbeiderkvinnen 4/1930 kan vi se et godt eksempel på forestillingen om hvordan den nye teknikken, rasjonaliseringen og vitenskapen skulle modernisere og revolusjonere hjemmet: “Hustruen og hushjelpen skal endelig bli delaktig i den lettelse i arbeidet som maskinene for lenge siden har gitt mennene. I alle civiliserte land eksperimenteres det nu med å modernisere de mange og meget viktige “bedrifter” i samfundet som heter hjemmene.“(15) Her blir altså hjemmet likestilt med en bedrift. Senere dukker også fabrikkmetaforen opp: “Å kunne koke god og billig mat fordrer videnskabelig kunnskap, og for å finne nye tids- og kraftbesparende metoder i husarbeidet må man være like dyktig og klok som lederen av en fabrikk.”(16)
Arbeiderkvinnene bidro sterkt til den videre fagliggjøringen og politiseringen av kjøkkenet utover 1930-tallet. Som organisasjon ville de ikke bruke vitenskapeliggjøringen av kjøkkenet til å bevare de tradisjonelle verdiene, slik Husmorforbundet ville, men heller skape et nytt, sosialistisk og funksjonelt samfunn, preget av likestilling, framskritt og frihet.
Slik kan situasjonen i “det norske kjøkkenet” sies å ha vært ved inngangen til 1930tallet. Det var tydelig at den internasjonale diskusjonen begynte å få innflytelse, både på den konkrete utformingen av kjøkkenet og på måten hjemmet ble forstått. En synlig forskjell var imidlertid at i Norge hadde diskusjonen så langt i stor grad konsentrert seg om husmoren. I den utenlandske husstelldebatten var man langt mer opptatt av kjøkkenet, av det fysiske og metaforiske rommet som husmoren befant seg i. Disse tankene var nok også tilstede hos de norske aktørene, men spørsmålet var om det var mulig å få gjennomslag for disse nye forestillingene i Norge.
4. En mer aktiv husstellpolitikk
Budskapet var klart: Kvinnen - husmoren og kjøkkenets fagarbeider - måtte tre inn i den nye tid - inn i vitenskapen og maskinenes tidsalder. “Innflydelsen fra Amerika” var umiskjennelig tilstede i det nye budskapet. De internasjonale husstellkongressene fungerte også som en viktig formidler av ideen om det rasjonelle kjøkkenet. Flere av de norske kvinnene som misjonerte for husstellet deltok på kongressene, og brakte med seg nye visjoner tilbake.
Likevel skjedde det lite “på overflaten” av husstelldebatten i årene mellom 1916 og 1930. Norges bidrag på de internasjonale husstellkongressene tyder på at forestillingene om det nye kjøkkenet og husstellet modnet og ble videreutviklet i denne perioden. Etter en lang periode med få konkrete resultater, skjedde det nemlig mye i løpet av kort tid. Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i 1935 kan sies å ha vært katalysatoren for det jeg, med visse forbehold, vil kalle gjennomslaget for det vitenskapelige husstellet i den norske offentligheten. Det virket som om myndighetenes tilbakeholdenhet med å satse i motgangstider var i ferd med å forandre seg. Konturene av en mer aktiv stat kom til syne. Man kan si Arbeiderpartiet nå begynte å høre budskapet om det moderne husstellet. Arbeiderkvinnene kalte det fremtidsmusikk, og mente det ville være oppnåelig i et sosialistisk samfunn.
De statlige husstellinnstillingene
Den første sjansen til å teste ut hvordan disse ideene ble mottatt av det offentlige kom i 1934. Da skulle Landbruksdepartementet utrede mulighetene for en bedre ordning av jordbruksopplæringen. Statens husstellkonsulent Dina Larsen ble invitert i utvalget for å presentere kvinnenes interesser i denne saken. Husstell utgjorde en marginal del av innholdet i innstillingen, bare 1,5 av 38 sider.(17) Begrepsbruken og ideene som ble presentert var tradisjonelle, og det nye og vitenskapelige husstellet ble ikke tatt opp. Det kom fram at kunnskapsnivået blant landets husmødre ikke var tilfredsstillende, og at det krevdes opplæring og planmessig veiledning for å forbedre tilstanden. Innstillingen sa imidlertid lite om innholdet i denne opplæringen, og hvilket faglig grunnlag den skulle være basert på. Men selv om det vitenskapelige husstellet i seg selv ikke var et tema i innstillingen, lå det en kime til det i den sterke kritikken av den tradisjonelle og “planløse” husstellopplæringen.
Det er godt mulig å hevde at landbrukssektoren fungerte som premissleverandør for behandlingen av husstellspørsmålet i arbeidet med denne innstillingen. Det hadde lenge vært slik at i den grad husstellopplæring ble nevnt, var det i forbindelse med den forholdsvis godt utbygde landbruksveiledningen. Denne var i stor grad rettet mot unge menn, og hadde som mål å lære dem å drive et mer effektivt landbruk. Hjemmet ble ikke viet like stor interesse.
Husstellet var ennå ikke en egen, separat og offentlig anerkjent diskurs i Norge, men var innordnet (og underordnet) den mannlige produksjons- og landbruksdiskursen.
Det tok imidlertid ikke lang tid før det kom to nye innstillinger som innledet det vitenskapelige husstellets innlemmelse i statsapparatet. Gjennom disse tilsammen tre innstillingene er det mulig å følge en rask og tydelig endring både i visjonene for hva og hvordan kjøkkenet skal være, og i retorikken som brukes.
Den første ble utarbeidet i regi av Bondekvinnelaget, og signaliserte “nye veier til fremme av husstellet”.(18) Innstillingen var ambisiøs, og innholdet var i stor grad preget av den internasjonale husstelldebatten. Samtidig var den preget av en bakenforliggende rasjonaliserings- og moderniseringsideologi. Paradoksalt nok rettet den seg mot den urbane forbrukerhusmorens livsstil og kjøkken. Dette sier kanskje noe om at forestillingen om det nye husstellet var nært forbundet med det urbane bykjøkkenet. Et forslag om å sette i gang forskning på husstellområdet sto sentralt i innstillingen. Samtidig ble det foreslått å bygge opp en statlig administrasjon for husstellet. Dette apparatet skulle strekke seg fra Landbruksdepartementet, via husmorskolene, og helt inn i den enkelte husmors kjøkken. Dette kan betraktes som et uttrykk for høye ambisjoner fra kvinneorganisasjonenes side, og kanskje også som et frieri til Arbeiderpartiet og de radikale planøkonomene som økte sin innflytelse på Arbeiderpartiets politikk i denne perioden.
Frieriet var i første omgang vellykket. Arbeiderpartiregjeringen var mottakelige for budskapet om det nye husstellet, og ønsket å utrede spørsmålet nærmere. I 1936 ble en ny innstilling lagt fram, denne gangen på oppdrag fra Landbruksdepartementet.(19) I utvalget bak innstillingen var de fleste sentrale husstell-aktørene representert, og innstillingen gjenspeiler deres tro på husstellsaken og at de skulle greie å gjennomføre en større satsning på området. Visjonene ble anskueliggjort, og “skrevet inn” i forslag om opprettelse av et statlig husstellkontor, økt satsning på vandrelærerinner, samt et forsøks- og opplysningskontor for husstellet. Budskapet var at samfunnet kunne “spare kraft, tid og penger” gjennom disse tiltakene. Samtidig ville satsningen kunne gi staten en mulighet til å styre det økende forbruket, og kanskje også til en viss grad styrke sin innflytelse i hjemmet.
Husstellet hadde med dette blitt et aktuelt politisk tema. For å fremme husstellsaken var de kvinnelige aktørene nødt til å drive politikk. Samtidig så regjeringspartiet en mulighet til å drive politikk og utøve makt gjennom husstellet og kjøkkenet. På denne måten sammenfalt ønsker og interesser nedenfra med ønsker og interesser ovenfra. I Stortinget fikk innstillingen det nødvendige flertallet, og dermed ble det vedtatt å opprette et Husstellkontor og et statlig husstellforskningsinstitutt. Dette viser at husstellsaken ikke utelukkende var avhengig av Arbeiderpartiets velvilje og støtte. Også de andre partiene betraktet planene om økt satsning på husstellet som fornuftige. Det er likevel rimelig å anta at utfallet ville blitt annerledes dersom ikke budsjettet til de nye husstellinstitusjonene hadde vært “bagatellmessig”. Selv om husstellsaken ble sett på som god, var den ikke en tung sak. Den var et kvinnekrav, som Stortinget “for en gangs skyld” var enige i.(20)
Vedtaket må sees i lys av den moderniseringsstrategien som Arbeiderpartiregjeringen, med støtte i Bondepartiet, handlet etter. Arbeiderpartiet hadde større og bredere ambisjoner enn kvinneorganisasjonene. Kvinnene ville skape et nytt kjøkken gjennom modernisering. Arbeiderpartiet tok sikte på å gjøre det samme med hele nasjonen. I dette prosjektet passet husstellinnstillingen godt inn, men kjøkkenet var bare en liten del.
Gjennomslaget kom derfor med en rekke forbehold; Vedtaket om å opprette de nye husstellinstitusjonene kan betraktes som en halv seier for kvinnene som arbeidet med innstillingene. Men, som behandlingen i Stortinget viste, kom ikke institusjonene til å bli bygd på fast grunn. Til det var de for avhengige av at virksomheten sammenfalt med Arbeiderpartiregjeringen og Stortingets interesser. Dette kom i neste omgang til å undergrave mulighetene for å gjennomføre de vedtatte tiltakene fullt ut.
5. Fra brede ambisjoner til kortsiktige krisetiltak
På samme måte som husstelldiskursen fikk tyngde gjennom Arbeiderpartiregjeringens moderniseringsprosjekt, endret den seg på ny da trusselen om krig nærmet seg. Denne trusselen la en demper på myndighetenes vilje til å satse på de bredt anlagte, ambisiøse og langsiktige planene om det nye husstellet. Nå ble det viktigere å tenke på mer kortsiktige krisetiltak og forsyningsspørsmål. I dette perspektivet ble spørsmålet om vitenskapelighet og rasjonalitet mindre relevant. Det avgjørende var hvorvidt virksomheten var matnyttig eller ikke.
Kvinneorganisasjonene omstilte seg i ulik grad til de nye rammevilkårene. Husmorforbundet hadde allerede skiftet fokus til å drive kommersiell opplysningsvirksomhet, og ble i liten grad berørt av krisetiltakenes økte betydning. Dette gjaldt også Arbeiderkvinnene, som allierte seg med medisinaldirektør Karl Evang. Ernæringsspørsmålet ble stadig viktigere, og fikk forrang foran husstellsaken. Til tross for de nye, “tunge” sakene, ga ikke Arbeiderkvinnene opp idealene og målene fra husstellinnstillingene. Snarere tvert imot; ambisjonene deres ble enda høyere. Blant annet lanserte de tanken om et Husstelldepartement. Men denne ideen ble ikke nærmere forfulgt. Arbeidet for å gjennomføre det nye husstellet ble dermed stort sett videreført av de profesjonelle husstellærerinnene. Mange av dem hadde blitt husstellbyråkrater, og arbeidet ved Husstellkontoret. Dina Larsen ble ansatt som byråsjef ved dette kontoret, og Ellaug Svestad (som var tidligere bestyrerinne ved Telemark husstellskole, og hadde ledet arbeidet med “Innstilling om korte husstellkurser m.v”) overtok hennes stilling som konsulent for husmorskolene. Det skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig å realisere planene om det nye husstellet.
Statens forsøksvirksomhet i husstell hadde blitt trukket fram som flaggskipet til det nye husstellet. Det var denne som skulle bidra med det vitenskapelige grunnlaget husstellet trengte. I 1936 ble kjemikeren Bergliot Qviller ansatt som forsøksleder. Hun var den eneste søkeren uten husstellutdanning, men var til gjengjeld også den eneste med høyere naturvitenskapelig utdannelse. Etter å ha hospitert en stund på Lærerinneskolen for å få en generell oversikt over området, reiste hun til USA for å spesialisere seg i husstellforskning i årene 1937-38. Da hun kom tilbake, kunne forsøksvirksomheten endelig starte. Ambisjonene hadde vært høye, og det var planlagt forskning på bred basis. Til tross for dette virker det som om Husstellkontoret regnet med at forskningen nærmest “kom av seg selv”. Forsøkslederen Qviller fikk så godt som ingen å lede, og fikk få retningslinjer fra Husstellkontoret. Hun valgte derfor å koble seg på samtidens interesse for ernæringsspørsmål. Dette var ikke et tilfeldig valg, da det var et forholdsvis uutforsket område, hvor Norge var i forskningsfronten. Det første forskningsarbeidet hun utførte var “Variasjoner av vitamin C-innholdet i nyper av forskjellig modenhetsgrad.”(21) I tillegg gikk Qviller raskt i gang med forsøk på riktig behandling av næringsmidler og frysing som konserveringsmetode, og hvordan dette påvirket matens innhold av vitaminer og næringsstoffer. Forsøksvirksomheten utførte dermed et grundig, men beskjedent arbeid på ernæringsfronten. Ved at Qviller valgte å drive ernæringsforskning, mistet Husstellkontoret en mulighet til å videreutvikle visjonene fra husstellinnstillingene. Her hadde det jo blitt tatt sikte på å innlede en bred og ambisiøs forskningsvirksomhet på arbeidsteknikk, innredning, inventar, redskaper og tidsstudier. Med dette ser vi hvordan de ulike forsøkene sakte, men sikkert ble omformet og sugd inn i den stadig tyngre ernæringsdiskursen. Forsøksvirksomheten kunne fremdeles sies å ha vært flaggskipet til Husstellkontoret, men det måtte i stor grad seile sin egen sjø. Og, for å strekke metaforen enda litt lengre, Qviller var gallionsfiguren.
Mens Forsøksvirksomheten manglet retningslinjer, var det bevilgningene det skortet på for Statens opplysningskontor i husstell. Det ble også vedtatt opprettet i 1936, men hadde ikke kommet inn på statsbudsjettet. Det virker heller ikke som om Husstellkontoret var interessert i å følge denne saken videre. Da det ble nedsatt et utvalg for å utrede “forskjellige spørsmål vedrørende husstellopplæringen” i 1937, ble både forsøks- og opplysningsvirksomheten nedprioritert, og ble knapt diskutert i det hele tatt i de tre årene utvalget satt før krigen. Da Opplysningskontoret endelig ble opprettet i 1940, skjedde det som et resultat av press fra to sider. Nedenfra førte kvinneorganisasjonene en kampanje for å opprette kontoret. De hadde ikke sett noen resultater fra Husstellkontorets arbeid, og ville øke sin egen innflytelse på området. På den andre siden sto Landbruksdepartementet, som så et behov for opplysning om forsyningsrelaterte spørsmål. Den økende krigstrusselen utgjorde en viktig motivasjonsfaktor for begge sider. Husstellkontoret engasjerte seg først etter at kravene utenfra var blitt reist, og kan sies å ha stått litt på siden av denne saken.
De to institusjonene som skulle utgjøre grunnlaget for det nye husstellet viste seg dermed å bli noe helt annet. Både Forsøksvirksomheten og Opplysningskontoret viste seg å høre vel så mye hjemme i ernæringsdiskursen som i husstelldiskursen. Dette viser godt at diskursene grenset opp mot hverandre, men at grensene var flytende og uklare. Ernæringsdiskursen hadde ved ett eller annet punkt vokst ut av husstelldiskursen, og hadde etter hvert tatt over som dominerende. Husstelldiskursen mistet det brede fokuset, som jeg tidligere presenterte som forestillingene og forhandlingene om det vitenskapelige husstellet som veien til kvinnenes og samfunnets frigjøring. Den gikk fra å være visjonær til å bli dagligdags og praktisk. Man kan si at kvinneorganisasjonene gjennom dette ble minnet på om at kvinnens plass var i hjemmet. Kjøkkenet skulle være en støtte for en nasjon i krig og nød, og ikke et utopisk “frihetens rike”.
6. Oppsummering: Vitenskap, modernitet og politikk
Brochmann var altså ikke alene om å drømme om et moderne og rasjonelt kjøkken. I perioden jeg har skildret, kan vi se omrissene av ulike aktørgrupper som kjempet for husstellets profesjonalisering og med det kjøkkenets modernisering. En gruppe var kvinnesakens “krigere”, som brukte kjøkkenet som en arena for sin kamp. Men vi ser også tilstedeværelsen av “faglighetens” misjonærer, som søkte ut med sitt budskap. De fleste opererte imidlertid i området mellom disse to ytterlighetene. De arbeidet for å forbedre kvinnens liv og arbeidsforhold, så vel som husmorrollens betydninger.
I min tilnærming har de ulike metaforene som har blitt knyttet til kjøkkenet vært sentrale studieobjekter. Metaforenes og fortellingenes kraft til å bære fram budskap har vært et underliggende tema. De ulike aktørene spilte aktivt på metaforene, og det er mulig å si at det var denne bruken av metaforer og tankemodeller som ga det vitenskapelige husstellet kraft og som gjorde det til et mobiliseringsgrunnlag for kvinneorganisasjonene. Forestillingene om kjøkkenet var plastiske og omformelige, og ga et grunnlag for både visjonsbygging og forhandlingsprosesser. Parallelt med forløpet hvor det fysiske kjøkkenet ble mindre og mer funksjonelt, ble det metaforiske kjøkkenet større og mer omfattende. Med dette gikk kjøkkenet fra å representere kvinnens domene, og et sted å lage mat, til å bli en arena for forhandling og et sted samfunnet kunne forandres gjennom.
Samtidig er det viktig å ikke “gå seg vill i diskursen” og huske at det faktisk skjedde store endringer i kjøkkenets utforming i mellomkrigstiden. Kjøkkendesignet vi kjenner i dag, med benker over alle skap og skuffer, ergonomisk tilpasset høyde, standard dybde, skap over benker, rasjonell lagringsplass, vindu og god belysning ved arbeidsplassen, innlagt vann og etter hvert også husholdningsteknologi som kjøleskap og elektriske komfyrer ble introdusert i denne perioden. Kjøkkenet ble mindre, og lettere å holde rent. I tillegg ble avstandene husmoren måtte bevege seg kortere. Dette var for så vidt i tråd med den generelle utviklingen, da leilighetene ble mindre ut over 1900-tallet. Samtidig kan dette betraktes som en direkte konsekvens av tids- og bevegelsesstudienes inntog i kjøkkenet.
Målet mitt har vært å fortelle en annen fortelling om mellomkrigstidens kjøkken, teknologi og vitenskapstro enn den ironiske, som f.eks. Bent Hamer valgte. Det vi har sett i min fortelling, kan betraktes som et møte og en gjensidig tilpasningsprosess mellom teknologi og kultur, og mellom produksjonslivet og hverdagslivet. Den er et godt eksempel på hvordan mulighetene og potensialet i ny teknologi kan og må utforskes, testes ut og tilpasses inn i hverdagslivet.
Noter
(1) Denne teksten ble opprinnelig presentert som innlegg til Brochmann-seminaret ved Teknisk museum, Oslo, 25.-26. september 2003. Innlegget er igjen basert på min hovedoppgave i historie: Finn Arne Jørgensen (2002) Tidens krav. Framveksten av det vitenskapelige husstellet i Norge, 1900-1940. STS-rapport nr. 52/2002. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier.
(2) Georg Brochmann (1937) Mennesket og maskinen. Øieblikksbilder av verden ved inngangen til en ny tidsalder. Oslo: H. Aschehoug og Co. Bind 2, s. 137
(3) Peder Christian Asbjørnsen (1864) Fornuftigt Madstel: en tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog. Christiania. Boken ble publisert under pseudonymet Clemens Bonifacius, “den gode velgjører”.
(4) Svein Hammer (2003) Diskursen og det kollektive: teoretisk drøfting og empirisk utprøving av diskursbegrepet som makrososiologisk redskap. Dr.polit.-avhandling. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.
(5) Anna Jorunn Avdem & Kari Melby (1985) Oppe først og sist i seng. Husarbeid i Norge fra 1850 til i dag. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget AS, s. 97.
(6) Kari Melby (1997) Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915-1914 og Norges Lærerinneforbund 1912-1940. Trondheim: Senter for kvinneforskning skriftserie 4/97, s. 69.
(7) Christine Myrvang (2001) “Flapperfeminismens konsumetos” Upublisert paper fra nordisk dr.gradskonferanse, Isegran, 19.-21. september 2001.
(8) St.prp. 69 (1908) “Angående ordningen av husmorskoler og Statens lærerinneskole i husstell.”
(9) Askevold (1934) Statens lærerinneskole i husstell 25 år. Oslo. Upaginert.
(10) Fuglerud (1980) Husstellskolenes historie i Norge. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag, s. 95.
(11) Foreningen skiftet navn til Landslaget for husstellærerinner i 1929.
(12) Quadri dei voti. Enunciati nella seduta di chiu sura. 17. novembre 1927. Del congresso di economia domestica. Riksarkivet - Katalog 1260/14. Mappe 0016, s. 38-40.
(13) Fatma Fahmy (1927) “The position of the housekeeper in the strife against the rise in the cost of life and the economy of time and means.” Upublisert manus. Riksarkivet - Katalog 1260/14. Mappe 0016.
(14) Ukebladet Hjemmenes Vel (1923) s. 489-90, sitert i Melby (1997) s. 106.
(15) “Kjøkkenproblemer” i Arbeiderkvinnen 4/1930.
(16) “Husholdningsingeniør” i Arbeiderkvinnen 5/1931.
(17) Landbruksdepartementet (1934) “Innstilling om en mer effektiv faglig veiledning og undervisning i drift av småbruk, samt i husstell for kvinner fra de mindre hjem på landet.”
(18) Bondekvinnelaget (1935) “Om nye veier til fremme av husstellet i vårt land.”
(19) Landbruksdepartementet (1936) “Innstilling om korte husstellkurser m.v.”
(20) Bondepartiets Jens Hundseid, 18. mars 1936. S.tid. 575 (1936)
(21) Publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening (1939) Nr. 19.